Loggbok, oktober 27

27. oktober - Klokka 18.00:XNUMX bambusen, båten til Exodus Foundation som ønsker mannskapet velkommen Fredens Middelhavet, løs bånd og beveger seg bort fra Genova.

Reisemål: Marseille. Første stopp på den maritime ruten til 2 World March for Peace and Nonviolence.

En gylden solnedgang lyser opp La Lanterna, fyret som har ledet skip inn og ut av havnen i 800 år.

Lyset som omgir byen synes for oss et tegn på godt tegn til denne turen gjennom det vestlige og sørlige Middelhavet som de siste årene ser ut til å ha glemt sjelen hans.

De gamle sivilisasjonene kalte det Det store havet, for romerne var det Mare Nostrum, for araberne og tyrkerne var det Det hvite hav, for egypterne var det den store grønne.

Et hav mellom landene som gjennom årtusener har vært veien som har forent og samlet sivilisasjoner, kulturer, menn.

Et hav som har blitt åstedet for forferdelige tragedier

Et hav som har blitt åstedet for forferdelige tragedier: titusenvis av mennesker er fanger i de libyske leirene, sant
fengsler der de lider vold, voldtekter og tortur.

Bare de som kan betale kan dra ut på sjøen i håp om ikke å bli avlyttet av den selvutnevnte libyske kystvakten og bli ført tilbake til helvete.

En kystvakt finansiert med italienske og europeiske midler takket være en avtale som skal fornyes om noen dager.

Bare i år har mer enn 63.000 mennesker risikert livet for å nå de europeiske breddene på jakt etter håp.

Det anslås at 1028 mennesker døde på havet. Dødsfall som tynger alles samvittighet, men det er for lett å glemme dem.

Vi er vant til nyhetsbrevene til de døde, om redningsaksjonene, til avvisningene.

Det er lett å glemme lidelse

Det er lett å glemme lidelse, du må bare vri hodet til den andre siden.

Og hvis du er på fastlandet, og komfortabelt sitter i en lenestol, kan du ikke en gang forestille deg de tragediene.

Men her i bambus om natten, selv om havet er rolig (små bølger, lite vind, vi skal på motor), og du fortsatt kan se lysene på kysten, er den første tanken for disse menneskene, kvinnene, mennene og Barn som kanskje akkurat nå, på den sørlige bredden av Great Sea, skal i sjøen i oppblåsbare båter eller veldig små trebåter.

Menn, kvinner og barn kramet seg i usikre skip utenfor fantasi, sammen med håp om et bedre liv.

Du må ha vært til sjøs om natten for å forstå hva disse menneskene kan føle, nesten alltid kommer fra steder langt fra kysten.

La oss tenke på dem og frykten deres

La oss tenke på dem og frykten deres som om de, innpakket i mørke, vil se på horisonten i håp om at noen vil hjelpe dem for å ta dem til en trygg havn.

Tenk også på folkene i Ocean Viking, et av de få humanitære skipene som fremdeles seiler, og som har ventet i flere dager på å legge til kai i en trygg havn. Hvordan kan så mange mennesker behandles slik?

Hvordan kan alt dette forlate oss likegyldige? Vi kaster dette spørsmålet gjennom bølgene. Tenk på det.

Ved 4 tidlig på morgenen er det lite vind. Vi heiste lyset og fortsatte.

---

Foto: Bambus, skipet fra Exodus Foundation i Genoa, fortøyd foran Galata Mu. Havmuseet og migrasjoner, et av de viktigste maritime museene i Middelhavet.

På torget, foran Galata, monterte vi en utstilling med en liten del av tegningene av barn fra hele verden som deltok i
Farger av fredsprosjekt.

I den pasifistiske utstillingen også bilder av Sea Beauty av Stella del Curto og Kaki Tree av Francesco Foletti.