21 september 2020
Coronaviruspandemien har tydelig vist at det er presserende behov for større internasjonalt samarbeid for å løse alle større trusler mot menneskehetens helse og velvære. Sjefen blant dem er trusselen om atomkrig. I dag ser det ut til å øke risikoen for en detonasjon av atomvåpen - enten det er ved et uhell, feilberegning eller med vilje - med den nylige utplasseringen av nye typer atomvåpen, forlatelsen av langvarige avtaler om kontroll våpen og den veldig reelle faren for cyberangrep på kjernefysisk infrastruktur. La oss ta vare på advarslene fra forskere, leger og andre eksperter. Vi må ikke gå i en krise av enda større proporsjoner enn den vi har opplevd i år.
Det er ikke vanskelig å forutse hvordan krigførende retorikk og dårlig dømmekraft fra lederne av kjernefysiske væpnede nasjoner kan føre til en ulykke som vil påvirke alle nasjoner og alle mennesker. Som tidligere presidenter, tidligere utenriksministre og tidligere forsvarsministre i Albania, Belgia, Canada, Kroatia, Tsjekkia, Danmark, Tyskland, Hellas, Ungarn, Island, Italia, Japan, Latvia, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Slovakia, Slovenia, Sør-Korea, Spania og Tyrkia - som alle hevder å være beskyttet av en alliert atomvåpen - oppfordrer nåværende ledere til å presse på for nedrustning før det er for sent. Et åpenbart utgangspunkt for lederne i våre egne land ville være å erklære uten forbehold at atomvåpen ikke har noe legitimt formål, verken militært eller strategisk, i lys av
katastrofale menneskelige og miljømessige konsekvenser av bruken. Landene våre må med andre ord avvise enhver rolle som atomvåpen får i vårt forsvar.
Ved å hevde at atomvåpen beskytter oss, fremmer vi den farlige og villede troen på at atomvåpen forbedrer sikkerheten. I stedet for å tillate fremgang mot en verden fri for atomvåpen, forhindrer vi den og opprettholder atomfarer, alt av frykt for å forstyrre våre allierte som holder fast ved disse masseødeleggelsesvåpnene. En venn kan og bør imidlertid si fra når en annen venn engasjerer seg i hensynsløs oppførsel som setter deres liv og andres liv i fare.
Det er klart at et nytt atomvåpenløp er i gang, og et løp for nedrustning er presserende behov. Det er på tide å sette en permanent slutt på tiden med avhengighet av atomvåpen. I 2017 tok 122 land et modig og sårt tiltrengt skritt i den retningen ved å vedta Traktat om forbud mot atomvåpen, en landemerkeverdenstraktat som plasserer atomvåpen på samme juridiske grunnlag som
kjemiske og biologiske våpen, og etablerer et rammeverk for deres verifiserbare og irreversible eliminering. Det blir snart bindende folkerett.
Hittil har landene våre valgt å ikke slutte seg til verdensflertallet for å støtte denne traktaten, men dette er en posisjon som våre ledere må revurdere. Vi har ikke råd til å vakle overfor denne eksistensielle trusselen mot menneskeheten. Vi må vise mot og verve og bli med i traktaten. Som statspartier kunne vi forbli i allianser med stater med atomvåpen, da det ikke er noe i selve traktaten eller i våre respektive forsvarspakter som forhindrer dette. Vi ville imidlertid være juridisk bundet, aldri og under ingen omstendigheter, til å hjelpe eller oppmuntre våre allierte til å bruke, true med å bruke eller ha atomvåpen. Gitt den brede folkelige støtten i våre land for nedrustning, vil dette være et ubestridelig og høyt anerkjent tiltak.
Forbudstraktaten er en viktig forsterkning av ikke-spredningstraktaten, som nå er et halvt århundre gammel og som, selv om den har vært bemerkelsesverdig vellykket med å stoppe spredningen av atomvåpen til flere land, ikke har klart å etablere et universelt tabu mot besittelse av atomvåpen. De fem atomvåpnede nasjonene som hadde atomvåpen da PT ble forhandlet fram - USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina - ser ut til å se det som en lisens til å beholde sine atomstyrker til evig tid. I stedet for å avvæpne, investerer de tungt i å oppgradere arsenalene sine, med planer om å beholde dem i mange tiår. Dette er åpenbart uakseptabelt.
Forbudstraktaten som ble vedtatt i 2017 kan bidra til å få slutt på flere tiår med nedrustningslammelse. Det er et fyrtårn av håp i mørketider. Det tillater land å abonnere på den høyeste multilaterale regelen mot atomvåpen og å utøve internasjonalt press for å handle. Effektene av atomvåpen “overskrider landegrensene, har alvorlige konsekvenser for menneskets overlevelse, miljøet, sosioøkonomisk utvikling, verdensøkonomien, matsikkerhet og helsen til nåværende og fremtidige generasjoner. , og de har en uforholdsmessig stor innvirkning på kvinner og jenter, selv som et resultat av ioniserende stråling. '
Med nesten 14.000 atomvåpen plassert på dusinvis av steder rundt om i verden og på ubåter som til enhver tid patruljerer havene, overgår kapasiteten til ødeleggelse vår fantasi. Alle ansvarlige ledere må handle nå for å sikre at skrekkene i 1945 aldri blir gjentatt igjen. Før eller senere vil lykken gå tom med mindre vi handler. De Traktat om forbud mot atomvåpen legger grunnlaget for en tryggere verden, fri fra denne eksistensielle trusselen. Vi må omfavne det nå og jobbe for at andre skal bli med. Det finnes ingen kur for en atomkrig. Vår eneste mulighet er å forhindre det.
Lloyd Axworthy, Tidligere utenriksminister i Canada
Ban Ki-moon, tidligere FNs generalsekretær og tidligere Sør-Koreas utenriksminister
Jean Jacques Blais, tidligere kanadiske forsvarsminister
Kjell Magne Bondevik, tidligere statsminister og tidligere utenriksminister i Norge
Ylli bufi, tidligere statsminister i Albania
Jean Chretien, tidligere statsminister i Canada
Willy claes, tidligere generalsekretær for NATO og tidligere utenriksminister i Belgia
Erik derycke, tidligere utenriksminister i Belgia
Joschka Fischer, tidligere tysk utenriksminister
Franco Fratti, tidligere utenriksminister i Italia
Ingibjörg Solrún Gísladóttir, tidligere utenriksminister på Island
Bjørn Tore Godal, tidligere utenriksminister og tidligere forsvarsminister i Norge
Bill graham, tidligere utenriksminister og tidligere forsvarsminister i Canada
Hatoyama Yukio, tidligere statsminister i Japan
Thorbjørn Jagland, tidligere statsminister og tidligere utenriksminister i Norge
Ljubica Jelušic, tidligere forsvarsminister i Slovenia
Talavs Jundzis, tidligere utenriksforsvarsminister i Latvia
Jan Kavan, tidligere utenriksminister i Tsjekkia
Lodz Krapež, tidligere forsvarsminister i Slovenia
Cirts Valdis Kristovskis, tidligere utenriksminister og tidligere forsvarsminister i Latvia
Alexander Kwaśniewski, tidligere president i Polen
Yves Leterme, tidligere statsminister og tidligere utenriksminister i Belgia
Enrico Letta, tidligere statsminister i Italia
Eldbjørg Løwer, tidligere norsk forsvarsminister
mogens lykketoft, tidligere utenriksminister i Danmark
John McCallum, tidligere kanadiske forsvarsminister
John manley, Tidligere utenriksminister i Canada
Rexhep Meidani, tidligere president i Albania
Zdravko Mršic, tidligere utenriksminister i Kroatia
Linda Mürniece, tidligere forsvarsminister i Latvia
Nano Fatos, tidligere statsminister i Albania
Holger K. Nielsen, tidligere utenriksminister i Danmark
Andrzej Olechowski, tidligere utenriksminister i Polen
kjeld olesen, tidligere utenriksminister og tidligere forsvarsminister i Danmark
Anna Palace, tidligere utenriksminister i Spania
Theodoros Pangalos, tidligere utenriksminister i Hellas
Jan Pronck, tidligere (fungerende) forsvarsminister i Nederland
Vesna Pusic, tidligere kroatiske utenriksminister
Dariusz Rosati, tidligere utenriksminister i Polen
Rudolf scharping, tidligere tysk forsvarsminister
juraj schenk, tidligere utenriksminister i Slovakia
Nuno Severiano Teixeira, tidligere forsvarsminister i Portugal
Jóhanna Sigurðardóttir, tidligere statsminister på Island
Össur Skarphéðinsson, tidligere utenriksminister på Island
Javier Solana, tidligere generalsekretær for NATO og tidligere utenriksminister i Spania
Anne-Grete Strøm-Erichsen, tidligere norsk forsvarsminister
Hanna suchocka, tidligere statsminister i Polen
szekeres imre, tidligere ungarsk forsvarsminister
Tanaka makiko, tidligere utenriksminister i Japan
Tanaka naoki, tidligere forsvarsminister i Japan
Danilo Turk, tidligere president i Slovenia
Hikmet Sami Turk, tidligere tyrkisk forsvarsminister
John N Turner, tidligere statsminister i Canada
Guy Verhofstadt, tidligere statsminister i Belgia
Knut Vollebæk, tidligere utenriksminister i Norge
Carlos Westendorp og Head, tidligere utenriksminister i Spania